Et problem for lidenskapelige krimlesere er at vi leser fortere enn forfatterne skriver. Og ventetida på neste Minette Walters eller Henning Mankell kan ofte bli lang. I mellomtida kan vi naturligvis lese Sjöwall & Wahlöö på nytt eller repetere Chandler og Christie, men vi kan også med fordel våge oss ut i ukjent terreng og oppdage nye forfattere. På den måten har mang en krimleser funnet flere lik i biblioteket. Men det er også en annen strategi som kan fungere godt: nemlig å skrive om krim. Slik kan man uten problemer fylle tomrommet fram til neste Karin Fossum. Vi valgte den siste strategien, og gjennom arbeidet med denne boka har vi ikke bare lest hyllemeter på hyllemeter med krim med den aller beste samvittighet, men vi har også kunnet fastslå at vi er langt fra alene med våre morbide lektyreinteresser. Den overveldende responsen fra bidragsytere i inn- og utland tyder på at det er mange som er enige med Bertolt Brecht i at gode kriminalromaner er en forutsetning for kreativt litterært arbeid.

Som hovedtittel på denne artikkelsamlingen har vi valgt Modi operandi. Forbryterens modus operandi spiller en sentral rolle i all kriminallitteratur. Liket, den viktigste og mest tradisjonsrike bestanddelen i nesten all krim, bærer morderens håndskrift og danner utgangspunktet for etterforskningen. Seriemordere gjenkjennes på sin personlige signatur, mens copy cats avsløres fordi de ikke fullt ut behersker den modus operandi som de etteraper. Ut fra analyser av forbryterens modus operandi kan f.eks. Patricia Cornwells Kay Scarpetta avsløre de mest bestialske og avanserte mordere, til og med når de opererer på flere kontinenter. Men også detektivens strategi for å løse den oppgaven hun eller han har blitt satt til, kan betegnes som modus operandi. Hercule Poirots nøkkel er i beste Auguste Dupin-stil å bruke "de små grå cellene" og slik analytisk resonnere seg fram til hvem som må være morderen. Kommisar Maigrets modus operandi er mindre analytisk, men heller lyttende, assosiativ, mens Philip Marlowe og hans etterfølgere satser på action og høyt tempo. Selv om Poirot, Maigret og Marlowe har svært ulike tilnærminger, har deres respektive modus operandi blitt klassikere i kriminallitteraturen og dannet utgangspunkt både for etterfølgere, men også for forfattere som har stått for en videreutvikling av sjangeren.

Ikke bare skurker og helter har sin gjenkjennelige modus operandi, det har også forfattere. Lett gjenkjennelig er f.eks. Sue Graftons signatur, forfatteren som i sin velkjente serie om privatdetektiven Kinsey Milhone bruker alfabetet som rettesnor for å lage titler til sine bøker. Serien begynte med A is for Alibi, fortsatte med B is for Burglar, og i 2002 kom Q is for Quarry.

Litteraturvitere har også sine individuelle tilnærmingsmåter til sjangeren. Sentrert rundt det flertydige begrepet Modi operandi presenterer denne boka, som undertittelen tilsier, ulike perspektiver på kriminallitteratur. Vi ønsker nettopp å trekke fram det mangfoldige som kan subsumeres under kriminallitteratur. Derfor inneholder samlingen alt fra klassisk til avantgarde, både kanonisert kriminallitteratur og tekster som vanligvis ikke hører inn under den kriminelle kanon. Lest med kriminelle briller, resulterer dette i en ny tilnærming til tekstene

Vårt hovedmål med Modi operandi er å presentere nettopp ulike perspektiver på kriminallitteratur i begrepets videste betydning, det være seg både kronologisk - fra William Shakespeares 1600-tall til 90-tallets "female sleuths" - og geografisk - fra Russland til den amerikanske vestkysten, fra storbyjungelen til den østerrikske provinsen. Vi møter bl.a. den klassiske privatdetektiven, den hardkokte PI, den kvinnelige etterforskeren, landsbypolitimannen - og vi møter parodiene. I tillegg blir forfattere vi normalt ikke forbinder med krimsjangeren, som f.eks. Charles Dickens og Marlen Haushofer, satt inn i en ny kontekst. Modi operandi er en flerspråklig publikasjon, dette reflekterer at kriminallitteratur er et internasjonalt fenomen med ulike nasjonale tradisjoner.

Bidragene er delt inn i sju tematiske bolker og klassifisert med inspirasjon fra Sue Graftons modus operandi: A is for Avantgarde, C is for Classic, D is for Detective, F is for Feminism, G is for Genre, S is for Scene of the Crime og W is for the Writing on the Wall. Disse hovedtemaene rammes inn av fiksjon og virkelighet. Opptakten danner fortellingen Noiraud av Jacky Billeau. Epilogen danner Emerentze Bergslands bidrag som flytter oss tilbake til virkelighetens verden i "Skriften på veggen - eller forbrytelser lønner seg sjelden".

Hvordan kriminallitteraturen reflekterer den moderne litterære utvikling er temaet for bokas første del: A is for Avantgarde. Asbjørn Grønstad, Elisabeth Wennö og Benedikt Jager setter søkelyset på hvordan sjangeren tar opp i seg postmodernismen og 90-åras pop-kultur. Asbjørn Grønstad studerer krimsjangeren i et av dens mest moderne uttrykk: filmen. Med fokus på volden i "the New American Cinema" fra 1980- og 90-tallet, viser han hvordan presentasjonen av døden har forandret seg. I klassiske Hollywood-filmer opptar dødskampen kun brøkdelen av et sekund, mens i Tarantinos Reservoir Dogs kretser hele handlingen om dødsøyeblikket. I "Modernity and Fraternity in Dick Francis's Novel Straight" viser Elisabeth Wennö at det er sammenfall mellom typiske elementer innenfor kriminallitteraturen og de særtrekk innen modernismen som har vokst fram fra teknologi og byråkrati. Mangelen på trygghet og sikkerhet som preger krimromanen, reflekterer modernismens virkelighet i større og større grad og gjør sjangeren allmenngyldig. I sin artikkel om Franz Doblers Tollwut ser Benedikt Jager på hvordan ulike diskurser, ikke minst country-musikkens fortellerstrategi, veves inn i krimsjangeren. Tollwut er en hybrid tekst, som kritisk reflekterer både historie og nåtid.

C is for Classic samler artikler som behandler forfattere og tekster som ikke hører med til den kanoniserte kriminallitteratur. Men dersom en definerer kriminallitteratur som en tekst hvor den ikke uvesentlige ingrediensen offer eller lik forekommer, synes bl.a. Shakespeare suverent å kunne forsvare sin plass blant krimforfatterne. Jon Orten tar for seg "That perilous stuff" i Shakespeares tragedier og diskuterer hva som blir regnet som en kriminell handling fra skuespill til skuespill, hva slags lovbrudd som forekommer, og hvilken rolle disse spiller i tragedienes handling. Åke Bergvall trekker fram Charles Dickens' aller siste verk, The Mystery of Edwin Drood, fra 1870. Dickens rakk ikke å fullføre verket før sin død, slik at mysteriet aldri fikk sin løsning, noe som har ført til spekulasjoner og utallige forslag fra lesere og kritikere i ettertida. Bergvall viser hvordan Dickens etablerer mysteriets retorikk som primær autoral strategi i romanen. Guri Ellen Barstad tar for seg Jean Gionos novellesamling Récits de la demi-brigade. Hun viser hvordan Giono bruker mange av krimsjangerens kjennetegn, men likevel uten fullt ut å kunne tilfredsstille leseren som forventer en tradisjonell kriminalgåte. Dette bunner i at Giono bruker kriminalromanens ytre ramme for å skrive om noe mer: kriminalgåten blir til skrivningens gåte.

Kvinnelige etterforskere har lenge spilt en sentral rolle i kriminallitteraturen, og Miss Marples moderne søstre tar i bruk langt mer enn sladder for å løse de utfordringene de står overfor. Kvinnelige forfattere står i dag for en svært stor del av den litterære produksjonen. Denne delen av kriminallitteraturen betraktes også med en feministisk lupe og er gjenstand for bokas fjerde hoveddel. F is for Feminism innledes med Elisabeth Auers bidrag om en forfatter som ikke har noen plass i den kriminelle kanon, men som spiller en desto større rolle i den feministiske diskurs, nemlig den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer. Auer undersøker kriminalromanens strukturer som grunnleggende mønster i Haushofers novelle Wir töten Stella. Elin Nesje Vestlis bidrag dreier seg om Doris Gerckes serie om privatdetektiven Bella Block. Bella Blocks oppdrag utspiller seg foran et politisk-historisk lerret og representerer et feministisk og sterkt kritisk blikk på vår tid. Karen Patrick Knutsen sammenlikner Patricia Cornwells to krimserier: den tidligste serien om Kay Scarpetta og den nyere som er blitt kalt Andy-Garcia-serien etter en av de tre hovedprotagonistene. Serien om Andy Garcia er en parodi som introduserer inversjoner og subversjoner av kjønnsroller og som setter spørsmålstegn ved mange av de stilltiende forutsetninger i et patriarkalsk samfunn.

Å definere begrepet kriminallitteratur er en risikabel affære, og ethvert definisjonsforsøk avføder nye. Det kan derfor være nyttig å stoppe opp litt og tenke over selve sjangerbegrepet. I G is for Genre gjør vi akkurat det. André Avias diskuterer i sin artikkel "Le genre, du texte aux contextes" sjangerbegrepet ut fra et tekstlingvistisk perspektiv og bruker kriminalromanen som eksempel. "Noe mer enn bare en krim" spør Anne-Kristin Strøm og ser på sjangerbegrepet ut fra resepsjonen av Gunnar Staalesens omfattende produksjon. Spørsmålet har også interesse for sjangerresepsjon generelt, og Strøms bidrag kan leses som en kommentar til den stadige debatten for eller mot kriminallitteraturens plass i det gode litterære selskap.

S is for Scene of the Crime er viet til krim hvor åstedet - i vid forstand - spiller en sentral rolle. Vi starter i USA (Magne Dypedahl og Mari Kjos Hellum), beveger oss mot Europa (Roswitha Skare), er innom Russland (Olga Komarova), før vi utforsker Sveits (Charlotte E. Aske) og Østerrike (Matthias Langheiter-Tutschek), for til slutt å vende tilbake til Norge (Sabine Richter). Magne Dypedahl leser David Gutersons Snow Falling on Cedars som handler om forholdet mellom japanske immigranter og amerikanere under 2. verdenskrig og som utspiller seg på en fiktiv øy utenfor den amerikanske vestkysten, som en historisk kriminalroman. Mari Kjos Hellum fokuserer på framstillingen av storbyen, metropolen, Los Angeles i Raymond Chandlers The Big Sleep. Roswitha Skare tar for seg sammenhengen mellom den tyske "Wendeliteratur" og kriminallitteraturen i sitt bidrag om Grit Poppes Andere Umstände. Dagens omfattende russiske kriminallitteratur er gjenstand for beskrivelse i "Crime Does Pay: The Popularity of Contemporary Russian Detective Stories" av Olga Komarova. Charlotte E. Aske og Matthias Langheiter-Tutschek fører oss til Mellom-Europa: Aske setter søkelyset på de klassiske sveitsiske krimforfatterne Friedrich Glauser, Friedrich Dürrenmatt og Hansjörg Schneider og det bildet som disse forfatterne formidler av det tyskspråklige Sveits. Langheiter-Tutschek viser hvordan henholdsvis det regionale og det østerrikske tematiseres av bl.a. forfatterne Wolf Haas og Alfred Komarek samt i TV-serien Kommisar Rex. Med Sabine Richters bidrag om kriminalromaner som utspiller seg i dagens Oslo, "Tatort Oslo", med hovedvekt på Kjersti Scheen, Unni Lindell og Pernille Rygg, vender vi tilbake til Skandianavia.

I siste del av boka, W is for the Writing on the Wall, forteller Emerentze Bergsland om sine erfaringer fra virkeligheten som skriftgransker ved Kriminalpolitisentralen i Oslo. Dette bidraget tjener også som advarsel og moralsk etterord for lesere som skulle bli inspirert til å prøve noen av de metodene som presenteres i Modi operandi i praksis.

Ønsket vårt var å lage ei bok som viser hvor mangfoldig det som vi vanligvis kaller "krim" er - samtidig som vi ville inkludere forfattere og tekster som normalt ikke finner veien verken til bokhandlernes krimhyller eller til det man i Dewey-tabellen plasserer under "detective, mystery, suspense, spy and gothic fiction". Et annet siktemål var å se ut over det angelsaksisk-amerikanske og skandinaviske krimlandskapet. Modi operandi omfatter bidrag på fire språk, og tekstene som behandles, stammer fra hele ti ulike land.

Utgiverne takker Børre Stenseth ved Avd. for informasjonsteknologi og Frode Lundemo ved Avd. for fremmedspråk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold, for uvurderlig hjelp i forbindelse med den tekniske og estetiske gestaltning av manuskriptet. Deres modus operandi kan også beundres på høgskolens nettsted (www.hiof.no), hvor abstracts og en egen web-versjon er tilgjengelig. For ytterligere estetisk gestaltning går vår store og oppriktige takk for sober og klassisk coverdesign til Birger Knutsen. Sist men ikke minst takker vi alle bidragsyterne for spennende - i alle ordets betydninger - bidrag og for et utmerket samarbeid gjennom hele prosessen fra call for papers til det ferdige resultatet.

Halden, 2003

Eva Lambertsson Björk, Karen Patrick Knutsen og Elin Nesje Vestli