C is for Classic samler artikler som behandler forfattere og tekster som ikke hører med til den kanoniserte kriminallitteratur. Men dersom en definerer kriminallitteratur som en tekst hvor den ikke uvesentlige ingrediensen offer eller lik forekommer, synes bl.a. Shakespeare suverent å kunne forsvare sin plass blant krimforfatterne. Jon Orten tar for seg "That perilous stuff" i Shakespeares tragedier og diskuterer hva som blir regnet som en kriminell handling fra skuespill til skuespill, hva slags lovbrudd som forekommer, og hvilken rolle disse spiller i tragedienes handling. Åke Bergvall trekker fram Charles Dickens' aller siste verk, The Mystery of Edwin Drood, fra 1870. Dickens rakk ikke å fullføre verket før sin død, slik at mysteriet aldri fikk sin løsning, noe som har ført til spekulasjoner og utallige forslag fra lesere og kritikere i ettertiden. Bergvall viser hvordan Dickens etablerer mysteriets retorikk som primær autoral strategi i romanen. Guri Ellen Barstad tar for seg Jean Gionos novellesamling Récits de la demi-brigade. Hun viser hvordan Giono bruker mange av krimsjangerens kjennetegn, men likevel uten fullt ut å kunne tilfredsstille leseren som forventer en tradisjonell kriminalgåte. Dette bunner i at Giono bruker kriminalromanens ytre ramme for å skrive om noe mer: kriminalgåten blir til skrivningensgåte.