Dette skriftet ble i første omgang skrevet som intern mentalhygiene direkte etter et av alt for mange møter der alt for mange konsulenter la fram alt for mange prosjektforslag. Det viser seg imidlertid at det er mange som har behov for å utvikle et resonnemet omkring denne typen prosjektarbeid, dets form og innerste vesen. Jeg ønsker derfor i all beskjedenhet, å bidra til en ytterligere utvikling av det fantastiske rom som åpner seg for de som blir metavirksomheten bevisst.
Siden en beskrivelse som denne, dypest sett, kan sies å være et metaprosjekt siden det jo, som den velorienterte leser forstår, er et prosjekt som handler om prosjekter, vil det være nødvendig å lese dette med en velutviklet forståelse for rekursive resonnementer. Strategiens ulike aspekter er konkretisert i det følgende via noen avsnitt som hver for seg både reflekterer et prinsippielt syn på prosjektarbeid generelt og de krav som settes til arbeid med et metaprosjekt spesielt.
Først litt om selve vinklingen, eller om man vil den grunnleggende basisen som prosjektet bør bygges på. Det er viktig å finne en angrepsvinkel som er riktig i en vertikal dimensjon. Man må aldri tape meta-aspektet av syne. Hvis man gjør dette og faktisk havner i nærheten av et prosjekt har dette en rekke katastrofale konsekvenser, hvorav de viktigste er:
La oss så se litt nærmere på selve metaprinsippets rekursive dynamikk og uutømmelige muligheter.
Den enkleste oppfatningen, som på ingen måte er komplett og som ikke på noen måte yter myriadene av muligheter full rettferdighet, er basert på en ren enkel rekursiv kjede av metaprosjekter med et prosjekt i bunnen. La oss illustrere dette med å ta utgangspunkt i prosjektet: P. P består kort og godt av et stykke arbeid som er avgrenset i tid og omfang. Dette er faktisk de eneste kravene vi behøver å stille til P. For all senere bearbeiding av P er det imidlertid ønskelig at denne avgrensingen er gjort, selv om det selvsagt skal være åpent for diskusjon nøyaktig hvor grensene går, spesielt i tid. Det neste prosjektet er det første i meta-kjeden, la oss kalle det MP. MP henter sitt materiale fra P. I sin tur kan MP være råmateriale for MMP etc. Vi vil ha behov for å beskrive en prosjektkjede som K(n)=MnP, der n står for meta-graden og angir med andre ord avstanden fra virkeligheten, slik mange kjenner den. Vi vil forstå K(0) som P. Erfarne prosjektører kan få meget ut av en slik ren kjede, og kan få finansiering helt opp til meta-grad 5. Erfaring tilsier at pengene sitter løsest i området fra 2 til 4. Noe av det viktigste å merke seg her er at jo mer mislykket K(0) oppfattes som av omverdenen, desto lettere er det å få finansiert K(1). Ved en nøktern utførelse av K(1) kan mye gjøres for å lette finansieringen av K(2) etc. Denne strategien kalles ofte "Prolongert hvitvasking av gale beslutninger".
Interessant blir det imidlertid først dersom man rår over et bredere tilfang av råmateriale. Det vil si at man kombinerer på tvers av kjeder. En intelligent utnyttelse av de kombinatoriske mulighetene gir et i praksis ubegrenset antall prosjektmuligheter. En kan på mange måter si at det skapes en komplett metaverden, der prosjekter av vilkårlig grad n faktisk kan framstå som om de var av grad 0. Dette åpner meget interessante muligheter fordi det kombinerer en fullstendig kontrollert virksomhet uten realkompetanse med en tilsynelatende problemløsning. For å kunne dra nytte av denne strategien er det lurt å være del av et større miljø, gjerne spredt over flere land. Vi kan kanskje kalle denne strategien "Det ekspansive lukkede rom".
Høydepunktet ligger imidlertid i en tredje angrepsvinkel, nemlig å begynne arbeidet på metanivå n og late som om de underliggende nivåene eksisterer. Et raffinement er å gi inntrykk av at et prosjekt på nivå n har til hensikt å framtvinge de underliggende nivåene simpelten ved å omtale dem. Denne siste angrepsvinkelen er imidlertid ikke helt ufarlig. Den kan, dersom den gjennomføres med tilstrekkelig kraft og dyktighet, gi opphav til institusjoner som havner på kanten av parnasset. Vi tenker her selvsagt på konsulentkonsulentene, som skal gi råd om hvem som kan gi råd om hva. (Det turde være unødvendig å peke på at også her er mulighetene for å utdype rekursjonen tilstede). Hvorvidt det er ønskelig med slike etableringer er ofte en vanskelig avveining. På den ene siden er slike institusjoner ofte initiativtagere, og i hvert fall i en startfase mulige finansieringskilder, for prosjekter på betryggende meta-nivå. På den annen side kan de bli konfrontert med situasjoner som gjør at de i sin tur etterspør prosjekter helt ned til nivå 0, eller for å si det brutalt: P. En passende betegnelse på denne angrepsvinkelen kan være "Å skape etterspørsel etter en kunstig etterspørsel".
Vi har hittil holdt oss på et plan der vi har fokusert på generelle, strategiske spørsmål, og i noen grad nevnt noen finansielle og kompetanseavhengige konsekvenser. Dette er selvsagt avgjørende viktige spørsmål, men for å forstå metaprosjektarbeidets innerste vesen er det mange problemstillinger som må konkretiseres.
Helt sentralt står selvsagt planleggingsfasen. Et meget fruktbart og interessant syn på denne fasen er å betrakte den som et eget metanivå. For å skille dette nivået fra selve prosjektet vil vi innføre en terminologi der vi betegner planleggingen av prosjektet MP som mMP. Vi vil skrive mK(n) for planleggingen av et metaprosjekt på nivå n. For ikke å komplisere bildet skal vi ikke forfølge den i og for seg lovende tankerekken som introduserer formuleringer som mmMMP eller for den sakens skyld MmMMP (!).
Vi vil i denne omgang konsentrere oss om prosjekter av typen mK(n). Poenget med slike prosjekter er å få til en transformasjon som vi kan beskrive som følger P(mK(n)) -> K(n+1). P står her for prosess. Denne transformasjonen er meget virkningsfull dersom den ikke brukes for ofte. Den gir inntrykk av en dynamikk som langt overskygger tapet av det utlovte K(n). Det er en selvsagt ting at finansieringen i utgangspunktet knyttes til mK(n). Ytterligere bevilgning til det transformerte K(n+1) tas opp i det øyeblikk transformasjonen P er gjennomført, ikke før. Denne transformasjonsteknikken er virkelig et raffinert stykke håndverk som aldri slår feil når det gjelder å gi inntrykk av "å gripe fatt i problemene på en dynamisk måte". Ofte kan man endog gi inntrykk av å "ville forandring". Alt dette mens det man faktisk gjør er en nesten umerkelig transformasjon fra ett meta-nivå til et annet, innen samme prosjekt. Det burde være unødig å peke på at slike transformerte prosjekter neste automatisk fører til det neste meta-nivået for å studere prosessen, altså en overgangen fra K(n) til K(n+2) via en enkel P() transformasjon og et etterfølgende automatisk generert behov. Dette er elegante håndgrep som karakteriserer svært gode og trenede prosjektører.
Nå til et annet aspekt ved meta-prosjekter som ikke er mindre raffinert, nemlig evalueringsproblematikken. Dette er farlige prosjekter. De kan, dersom man ikke utviser den største forsiktighet, bli avsluttende, og faktisk terminere en rekursiv kjede for godt. Gode prosjektører faller selvsagt ikke i denne fellen, og vi skal se litt på den mest kjente teknikken.
Det beste er selvsagt å vise til materialets ufullstendighet. Dette er alltid mulig, og dersom det legges ned tilstrekkelig arbeid å vise til resultatenes viktighet, er det en garantert metode for et nytt prosjekt. Nivået på dette nye prosjektet vil variere noe, men man må aldri unnlate å betrakte det som et godt utgangspunkt for videre bearbeiding til nye metanivåer. Det er imidlertid viktig å peke på en fare som ligger her. Det kan bli en uunngåelig konsekvens av en kritikk av materialet at en må gripe til et prosjekt på nivå 0, altså en ren P. Dette bør selvsagt unngås så sant det er mulig, men selv om denne situasjonen skulle oppstå finnes det muligheter. Veien ut av problemet er selvsagt en spørreskjemaundersøkelse. Den lar seg som regel gjennomføre ved hjelp av metakunnskap, og kan faktisk ved litt omhyggelig forberedelse og bearbeiding gi opphav til metaprosjekter i helt nye og uforutsigelige retninger. Det som altså kan se ut som en overhengende fare for P, kan lett snus til en rik flora av prosjekter på helt andre og mer fruktbare nivåer.