Åpen og fleksibel læring

Håkon Tolsby

Nettbaserte kurs øker i omfang, og de blir ofte annonsert under konseptet åpen og fleksibel læring. Jeg har i denne artikkelen prøvd å argumentere for hvorfor de fleste av dagens nettbaserte kurs vanskelig kan beskrives som åpen læring. De følger en tradisjonell pedagogikk som har mer til felles med det vi forbinder med forelesningspedagogikk og tradisjonelle brevkurs. Til slutt argumenterer jeg for noen forhold som kan styrke læringsbegrepet for nettbaserte kurs.

Innledning

Åpen og fleksibel læring er et konsept for hvordan man tror læring skal tilrettelegges for å møte de krav som informasjonssamfunnet vil stille til læring. Den skal være uavhengig av tid og rom. Den skal være tilgjengelig når man trenger den, just in time, og den skal være uavhengig av hvor man befinner seg, enten det er i distriktet, på arbeidsplassen eller i hjemmet. Man skal kunne lære der man er og til hvilket tidspunkt man selv ønsker.
Ved åpen og fleksibel læring er Internettet kommunikasjonsbæreren som knytter læringsinstitusjonene sammen med studenter og elever. I motsetning til tradisjonell fjernundervisning basert på brev, har man til rådighet et vidt spekter av teknologiske virkemidler. Jeg kan nevne: Sanntidskommunikasjon, multimedia (video, lyd og bilder), hypertekstdokumenter (html) og virtuell virkelighet.
Et annet trekk ved åpen og fleksibel læring er overgangen fra undervisning til læring. Det er en generell aksept for at kunnskapsformidling ikke nødvendigvis er ensbetydende med læring, men at læring er en sammensatt prosess som krever erfaring, utforsking, prøving og feiling. Det er læring og ikke undervisning som er målsettingen ved dette konseptet, og den skal pågå livet ut.

Nettbaserte kurs

Tilbyderne av nettbaserte kurs er mange, og antallet øker raskt. De fleste større universiteter i Europa og USA tilbyr kurs som man kan følge over Internett. I Norge er NITOL, Norgesnettet med IT for åpen læring, den største aktøren. NITOL er en sammenslutning av universiteter og høgskoler. I tillegg har vi all private aktører som ser muligheter i en voksende næring.
Men selv om tilbudene er mange, opplever jeg at det er et stort sprik mellom målsettingen for åpen og fleksibel læring og hvordan nettbasert undervisning blir gjennomført i praksis. For selv om tid og sted har blitt mer fleksible med nettbaserte kurs, og man har en mer effektiv kommunikasjon mellom lærere og elever og mellom elever og elever, så er struktureringen og gjennomføring basert på tradisjonell kunnskapsformidling. Koblingene mot åpen læring er vanskelig å finne.
De enkleste nettbaserte kursene som tilbys, kan karakteriseres som fjernundervisning med elektronisk post. Man leser, løser oppgaver, sender inn svar via e-post og får de rettet tilbake. Fordelen er at det går raskere enn vanlig post. Det er dessuten mulig å opprettholde en dialog med faglærer, og det er mulig å etablere en viss sosial samhørighet mellom elevene/studentene fordi man kan kommunisere.
Kommunikasjonsverktøyene vil typisk være e-post, oppslagstavler (f.eks. news), snakkeprogrammer (f.eks. irc) og eventuelt enkle videokonferansesystemer (f.eks. cuseeme).
De mer avanserte nettbaserte kursene har forelesningene lagt ut som sekvensielle lister med hypertekstdokumenter på nettet. I realiteten er dette nettbaserte lærebøker hvor kapitlene utgjør forelesningene.
En nettbasert lærebok har mange fordeler. Den er fleksibel, lett å oppdatere, rimelig å distribuere, enkel å kopiere, og den kan ha lenker til annet relevant stoff. Pedagogisk er likevel dette et skritt tilbake mot en fattigere læringsomgivelse sammenlignet med tradisjonell undervisning. Den utnytter ikke de mulighetene datateknologien gir for å eksemplifisere stoffet, og den sekvensielle strukturen egner seg dårlig for mer prosjekt-/problembasert læring.
Den nettbaserte læreboka er en enkel tilnærming for å legge kurs og forelesninger på nettet. Man kan ofte basere seg på allerede produsert materiale i form av forelesningsnotater, kompendium og slide-show. Men selv om informasjonen gjøres lettere tilgjengelig ved å publisere den på nettet, er resultatet ofte lite spennende. Modellen til “nettforelesningene” er fremdeles boka med bilder. Fordi skjerm er et dårlig medium for lesing, vil studenten/eleven skrive ut “forelesningen” på papir og lese den som en vanlig bok. Pedagogisk sett er man tilbake ved en lærebok med en strukturert leseplan. “Nettbok modellen” er et sted man kan finne og lese faginformasjon, men den passer neppe under definisjonen åpen læring.

Figur 1: Et typisk nettbasert kurs med forelesninger organisert som sekvensielle hypertekstdokumenter.

Den nettbaserte læreboka er heller ikke spesielt egnet for prosjekt- og problembasert læring (PBL). Hypertekstforelesninger formidler kunnskap. De gir svarene og de store linjene, men fokuserer lite på spørsmålene. Med PBL er det motsatt, derfor krever den også en annen organisering av undervisningen enn sekvensielle forelesninger. Læringsomgivelsen må tilrettelegges slik at det er brukeren som har kontrollen, og han/hun må selv kunne resonnere seg frem til svaret. Undervisningen skal ikke nødvendigvis avdekke alle sannheter med det samme, men gi støtte for de ulike fasene i problemløsningen, tilby støtte når det er behov for det. I stedet for å snakke om forelesninger kan det være riktig å snakke om undervisningsressurser. Disse må være lette å finne frem i og gi støtte samtidig som man arbeider med problemet, ikke før og etter. Det er løsning av problemene som motiverer for mer læring.

Åpne læringsomgivelser

Minken og Stenseth trekker frem et viktig poeng ved design av pedagogisk programvare. De sammenligner funksjonaliteten i programmet med et marked, hvor markedene er modiene i programmet og hvor bodene representerer handlingene man kan utføre. Fra et pedagogisk utgangspunkt er målet et åpent marked hvor man kan gjøre alt fra samme modi. Et åpent marked er lett å navigere og brukeren blir ikke tvunget til å handle i en bestemt rekkefølge. Han/hun har den fulle kontroll.
Den åpne markedsplassen signaliserer en fri og åpen pedagogikk som inviterer brukeren til å besøke de bodene han eller hun ønsker i valgfri rekkefølge. Dette er den pedagogiske angrepsvinkelen som utnytter datateknologien på den mest spennende måten. Det er dette som i de fleste tilfeller skiller datamaskinen som verktøy fra media som bøker og film. Det er samtid den arkitekturen som stiller størst krav til designeren (Minken og Stenseth).
Selv om ideen om det åpne marked ble laget for å beskrive funksjonaliteten i


Figur 2: Det åpne marked	Figur 3: Det sekvensielle marked

pedagogisk programvare, som ofte har begrenset størrelse og brukstid, er jeg av den oppfatning at den samme argumentasjonen kan overføres til utvikling av nettbaserte læringsomgivelser, selv om disse omfatter hele kursopplegg. De underforliggende, pedagogiske prinsipper og utfordringer er helt parallelle. Læringsomgivelsene skal være åpne, og brukeren skal ha den fulle kontrollen over hva han/hun skal lære og når. Han/hun skal ikke styres av en sekvensiell forelesningsliste.
Også for nettbaserte kurs vil det være den åpne arkitekturen som stiller størst krav til “designeren”. Det er enklere å lage sekvensielle forelesningslister i hypertekst enn åpne læringsomgivelser.
Hos pedagoger som Piaget og Bruner finner vi støtte for at læring skjer gjennom ulike kanaler. Den kan skje gjennom handling, gjennom visuelle inntrykk og gjennom symbolsk representasjon. Av disse er symbolsk representasjon den mest abstrakte tilnærming. Det er den ferdigheten som inntreffer senest, og som mange finner vanskelig (likevel er dette metoden som brukes ved undervisning av mange fag og særlig realfagene).
Fordelen med datateknologien er muligheten for å presentere stoffet gjennom flere forskjellige kanaler, samtidig og/eller sekvensielt. Eleven/studenten kan dermed tilnærme seg læring på ulike kognitive nivåer. Stoffet kan presenteres gjennom: tekst, bilder, animasjon, lyd og video, gjennom simuleringer og eksperimenter. Stoffet kan oppleves, erfares og tolkes. Alt dette kan foregå samtidig og i samme miljøet som eleven/studenten arbeider med problemløsning. Læring og problemløsning kan foregå simultant. Dette vil hjelpe eleven/studenten med å forstå strukturen i faget, forstå hvordan ting henger sammen.
Som vi forstår er åpne læringsomgivelser sterkt knyttet til PBL. Åpne læringsomgivelser har karakter av å være “laboratorier”, og motivasjonen for å lære ligger i eksperimentering og problemløsning. Man skal lære gjennom å oppdage. En slik læring er å foretrekke fordi den bygger på indre motivasjon, og fordi det som er lært gjennom egen eksperimentering høyst sannsynlig vil ha fotfeste i elevens/studentens egne strukturer og interesser (Bruner). Læringstorget er en god metafor for slike læringsomgivelser. Et læringstorg er en åpen læringsomgivelse rik på læringsressursen. Læringstorget omfatter en samling av læringsressurser som eleven/studenten trenger for å løse problemet. Eleven/studenten kan besøke de ulike læringsbodene etter hvert som han/hun trenger dem eller vil repetere dem. Kunnskapen læres når den trengs.

Konklusjon

Dagens nettbaserte kurs kan gjerne kalles for fleksible, men man kan vanskelig si at de støtter åpen læring.
De er kunnskapsformidlende og basert på en tradisjonell pedagogikk.
Åpen læring stiller helt andre krav til læringsomgivelsene. Jeg har i denne artikkelen skissert tre sentrale faktorer ved utvikling av åpne læringsomgivelser:
Graden av åpenhet. Hvorvidt brukeren har kontroll over rekkefølgen i læringssystemet.
Antall kanaler. Hvorvidt læringsomgivelsene legger til rette for ulik kognitiv resonnering.
Graden av problemløsning. Hvorvidt læringsomgivelsene stimulerer til at problemer skal løses eller bearbeides samtidig som man benytter seg av de tilgjengelige læringsressursene i systemet.
Å lage læringsomgivelser basert på disse ideene er komplisert. Det er vanskeligere enn å lage nettbaserte kurs etter forlesnings- eller nettbokmodellen. Faren er at man velger den enkleste tilnærmingen i stedet for å utforske de mulighetene som datateknologien gir for å lage nye læringsomgivelser. Forhåpentligvis vil brukerne av nettet selv selektere ut de beste nettbaserte kursene.

Referanser

Minken og Stenseth: Brukerorientert programdesign, NLS 1995
Bruner, Jerome S.: The Process of Education. N.Y. 1960
Bruner, Jerome S.: Beyond the information given. Studies in the psychology of knowing, 1974.
Piaget, Jean: Barnets psykiske utvikling, Oslo 1973
Imsen, Gunn: Elevens verden, Tano 1991

HØit Nr. 1-98